Dette er bøkene du bør få med deg om du skal lese norske tegneserier i år, skriver redaktøren for Empirix.no.
Tekst: Walter N. Wehus
Sult av Knut Hamsun og Martin Ernstsen (Minuskel)
Noen tegneserier er ekstremt gode, men vanskelige å overtale noen til å lese. Slik var det med Steffen Kvernelands Munch — «det er en biografi om maleren Edvard Munch – men den er ikke kjedelig!» – og slik er det med Martin Ernstsens Knut Hamsun-adapsjon Sult. Hamsuns gjennombruddsroman kom ut i 1890 og handler om en ung skribent som lever under kummerlige forhold i Oslo – med en ekstremt dårlig økonomisk sans som absolutt ikke avhjelper situasjonen.
Sult egner seg spesielt godt til tegneserieadapsjon siden mye av handlingen er psykologisk, og Martin Ernstsen bruker en rekke virkemidler for å beskrive hovedpersonens mer og mer forvirrede og håpløse mentale prosesser. Fra et dynamisk ruteoppsett til virkningsfull fargebruk og et intelligent billedspråk – Sult er den mest solide norske tegneseutgivelsen i 2019 og en feiring av det gode håndverket. Den vant også den høythengende litteraturprisen Brageprisen på tampen av året.
Dunce – Lut og kaldt vatn av Jens K. Styve (Egmont)
Vi er gode på stripeserier i Norge. Serier som Pondus, Nemi og Lunch har vært salgssuksesser i flere år (Pondus er på sin attende samlebok, Nemi på sin femtende), men noen ganger dukker det opp en nykommer som gjør at sjangeren føles frisk som en vårdag igjen.
Likevel er det ikke helt rettferdig å kalle Jens K. Styve for en nykommer. Vestlendingen (som nå er bosatt i Nord-Norge) har vært en viktig del av norske undergrunnstegneserier siden han var med å starte Jippi forlag på 1990-tallet. Etter flere tegneserieutgivelser og et par romaner, kom han etter lengre tids pause tilbake til rutene med det som skulle bli Dunce i 2015.
Stripeserien handler om JensK, sønnen hans, kollegaene i kontorfellesskapet, og livet slik det oppleves for en person med mørketidsdepresjon som bor i en by hvor det er mørkt halve året. Dunce er det begivenhetsløse voksenlivet fortalt gjennom en svært personlig strek, klingende nynorsk og en kombinasjon av gode elementer fra en rekke klassiske stripeserier. Den er en serie med hjerte som har lett for å bli en personlig favoritt.
Intet nytt fra hjemmefronten av Therese G. Eide (Egmont)
Humoristiske betraktninger fra småbarnslivet er en sjanger som særlig svenske serieskapere har briljert i. Men der mange av disse seriene gjerne nærmer seg temaet med galgenhumor og nærmest stolt desperasjon, er Intet nytt fra hjemmefronten et innslag av absurdhumoristisk godlynthet. Serien, som like gjerne kan bestå av enkelttegninger som striper, er en god observasjon av hverdagens kaos med et skråblikk som kan gjøre den bunnløse foreldreangsten en smule mer håndterlig.
Therese G. Eide (trebarnsmamma, to tvillinger) har gått fra blogg via Instagram til bokutgivelse, og har hele veien beholdt kombinasjonen av godt design og forenklede figurer som gjør uttrykket i serien så elegant. I tillegg har Eide gjort grep som kommer problemene med Instagram-til-bokutgivelse i forkjøpet – boken er vel så mye en tilblivelsesberetning om tegneserien, med Eide som entusiastisk guide.
Livsgrisen av Karstein Volle (Überpress)
«Jeg ville jo bare ha det bra. Jeg ville bare ha det bittelitt bedre», heter det i monologen til hovedpersonen i Finland-baserte Karstein Volles Livsgrisen. Boken (som kanskje strengt tatt er en billedbok heller enn en tegneserie) er en mørk fabel om å gjøre alt for å tjene til livets opphold, få et hjem og en familie – og oppleve at det ikke er nok.
Dette er et forsvar for dem som faller utenfor og som må plukkes opp av sosialtjenestene, fortalt med mørk humor og sparsomme virkemidler av en serieskaper som står støtt på de utstøttes side. Vi kan alle trenge en påminner om at det ikke nødvendigvis handler om moralsk tilkortkommenhet når livet tar feil retning: «En dag går ting til helvete for deg. Som det jo gjør for alle. Håper det fins plass til deg når så langt lir.»
Bøtte av Flu Hartberg (No Comprendo Press)
Dette er en feiring av enorm skaperglede og løpsk kreativitet. Den typen tegneserier som ikke blir laget fordi en kontrakt ligger klar, men som blir skriblet ned på kopipapir og stiftet sammen for å more likesinnede.
Det var i alle fall utgangspunktet for Flu Hartberg, som vokste opp sammen med Dongery-kollektivet (som blant andre teller New Yorker-illustratør Bendik Kaltenborn og Kristoffer Kjølberg). Bøtte er nærmere 300 sider med tegneserier som følger Hartberg fra skoleårene via ulike tegneserieromaner til serien Fagprat som har gått en årrekke i Dagbladet.
Seriene i boken er gjerne ikke mer enn noen sider lange, er ofte i sort-hvitt, og er preget av en stor utforskertrang og en humor som lener seg like mye på et radbrukket norsk som på Flus avsindige figurer.
…
Denne listen skulle egentlig bare ha fem tegneserier, og selv om jeg ikke kan bedømme denne upartisk på noen som helst måte, vil jeg trekke frem tegneserien Ola Olsen Lysgaard laget fra tegneseriefestivalen Raptus for Empirix.no. Ikke bare er den nyskapende i formen og personlig i uttrykket – den er et lite manifest for organisering av norske tegneserieskapere som allerede har ført til en Facebook-gruppe for bransjeprat. Vi vet ikke hvor norske tegneserier er på vei, men denne serien har staket ut en mulig kurs.